torsdag 9. desember 2010

Del 1

   
Kan noe skje uten at Gud har forutsett og kalkulert det inn i sin plan?

  
Gud er Gud over alle ting!



Innledning:
 
Gud forutså at syndefallet kom til å skje. Det kan vi lese av 1. Pet. 1:20, der det står at Jesus var bestemt til å dø for våre synder allerede før verden ble skapt. Så hvis han ville hindre at syndefallet skjedde, så kunne han bare latt være å skape oss. Eller eventuelt skapt oss litt annerledes. Han trengte i allefall ikke å plassere kunnskapens tre, der midt i hagen, der Adam og Eva oppholdt seg til daglig. Langt mindre sluppet Djevelen inn dit!
 
 
 
Gud! Ikke Nirvana.
 
Nå vet vi at Gud ikke vil det onde. Han ville heller ikke at mennesket skulle forkaste ham og miste relasjonen med ham, med all den lidelsen som ville følge av det. Når han da likevel valgte å skape oss, må han ha hatt svært gode grunner. Det må ha vært noe som fikk ham til å gjøre det, på tross av all den lidelsen han forutså det ville medføre. Hva disse grunnene kan ha vært, kan vi bare spekulere på, og gjøre våre antagelser om, ut fra det vi kan lese i Bibelen.
 
Men det viser at Gud ikke er noe ”Nirvana”, en evig tilstand av apatisk tilfredshet, uten verken ønsker eller behov. Han vil noe. Han har en hensikt. Og han er nidkjær opptatt av å gjennomføre og fullføre denne hensikten. Koste hva det koste vil.
 
Det må derfor være grunn til å anta at han, da han vurderte hvorvidt han skulle gjennomføre prosjektet eller ikke, fant at vinningen var større enn kostnaden. 


Så indikeres det da også at dette ikke var noen lettvint avgjørelse. Selv ikke for Gud. Når det gjelder jorden, solen og universet, om plantene, fiskene, fuglene og dyrene står det bare at Gud skapte dem. Ferdig med det. Men da han skulle skape menneskene, så føyde han til: ” La oss skape mennesker i vårt bilde, som et avbilde av oss”.
 
Det å skape menneskene var altså en så stor avgjørelse at Faderen også ville ha full støtte og tilslutning fra Sønnen og Den Hellige Ånd.
 
Vi er et fellesprosjekt for hele treenigheten.
 
Og rollene deres i forholdet til oss var allerede fordelt. Før skapelsen.
 
 
 
Jesu forsoningsverk; bare en gjenopprettelse?
 
Så hva var Guds beveggrunner for skapelsen? Hva var det som var så viktig at det var verdt alle de onde konsekvensene? Og hvordan er vi involvert?
 
Jeg tror at vi må gå til Jesu forsoningsverk på Golgata. Var Jesu forsoningsverk kun en gjenopprettelse av det som ble ødelagt i syndefallet? Eller ble det skapt noe nytt?
 

 
Jeg tenker at hvis forsoningen bare dreier seg om en gjenopprettelse av den tilstand som var i Edens hage, så blir det ytterst vanskelig å forklare at Gud også plasserte kunnskapens tre der. Hvorfor skulle han det? Var det virkelig nødvendig? Det ville jo bare føre til tap for både Gud og mennesker?
 
Følgene av et syndefall ville ikke produsere noen annen frukt enn bare ufattelig mye lidelse, sorg og død. Mange, mange ville gå fortapt. Og Gud selv ville måtte ta på seg et menneskes skikkelse og dø den mest grusomme død, for i det minste å redde noen. Ja, Jesus Guds Sønn ville selv måtte oppleve Helvete; adskillelse fra Gud. Alt sammen bare på grunn av denne valgmuligheten som kunnskapens tre gav, men som ikke kunne medføre noe godt, bare død og fordervelse.
 
Et valg som Adam og Eva ikke på noen måte hadde forutsetninger for å forstå konsekvensene av.
 
Ikke bare konsekvenser for voksne mennesker som i noen grad selv kan påvirke sine livsvilkår, men også for milliarder av uskyldige barn som blir født til sult, sykdom, overgrep og død. De har ikke selv valgt å bli født. Heller ikke har de hatt noen innflytelse på hvilke forhold de er blitt født til. De har ikke gjort noe galt som de kan holdes ansvarlig for. Allikevel er de ofre for de verste lidelser.
 
Eller hva med de lidelser som kristne møter i form av foreksempel forfølgelse? Eller de prøvelser som Gud, hvis han får lov, bruker til å skape vekst i den kristnes liv? Hvis Gud uansett ikke kommer lenger med oss enn til å gjenopprette oss, og vårt forhold til ham, til det vi ville vært uten syndefallet, så synes det hele å være ganske meningsløst! Da har alle, både Gud og alle mennesker, bare lidd tap, og den eneste som hadde vunnet noe var Djevelen!
 
Vel kommer han en gang til å sitte i Helvete, men han vil allikevel kunne kose seg med minnene om gamle ”bragder”, og om det som en gang var. For ikke å snakke om alle de menneskene han klarte å forføre og dra med seg ned.
 
Vi er altså havnet i en situasjon som for veldig mange bare innebærer lidelse, og uten at lidelsen har noe poeng eller kan bære noen frukt som overgår det som Gud allerede hadde skapt i Edens hage, og som vi ville hatt uten syndefallet.
 

 
Til syvende og sist var det Gud som bestemte at skapelsen skulle finne sted. Det var han som skapte evighetsskapninger med fri vilje. Og han plasserte dem i en dimensjon av tid og rom som gjorde det umulig for dem å fullt ut forstå rekkevidden av å være nettopp evighetsskapninger. Eller de ufattelig tragiske følger som syndefallet ville medføre.
 
Og ikke minst; Gud visste på forhånd at syndefallet kom til å skje. Med alle dets grufulle konsekvenser.
 

 
 
Gud over alle ting!
 
Så igjen, hva var Guds beveggrunner for skapelsen? Hva var det som var så viktig at det var verdt alle de onde konsekvensene? Og hvordan er vi involvert?
 
Teksten som følger i del 2 foreslår at det i forsoningen ble skapt noe nytt som ikke kunne bli tilveiebrakt på noen annen måte.
 
Den foreslår for det første at Gud gjennom forsoningen fikk realisert noe i seg selv. Jeg minner her om at vi slo fast, at Gud ikke er noe apatisk ”Nirvana”, uten ønsker og behov.
 
For det andre foreslår den at det ble skapt noe kvalitativt nytt i relasjonen mellom Gud og hans skapninger som ikke var der fra før, heller ikke før syndefallet.
 

 
Fil. 2:5-11 vil jeg mene indikerer tydelig at forsoningen har større perspektiver enn bare en gjenopprettelse.
 
Her beskrives det hvordan Jesus "ikke så det som et røvet gode å være Gud lik", og "han gav avkall på alt", og videre "han fornedret seg like til døden", osv.


Og disse beskrivelsene begynner med en oppfordring om å følge Jesu eksempel (v.5)! Men denne oppfordringen om å følge Jesu eksempel, med disse beskrivelsene, kunne aldri vært gitt, hvis syndefallet og forsoningen aldri hadde funnet sted.
 
For det andre, når det står: "Han gav avkall på sitt eget..."osv, så fortsetter det med: "Derfor har Gud høyt opphøyet ham og gitt ham navnet over alle navn...", ikke bare på jorden blant menneskene, men også "i himmelen, på jorden og under jorden"!
 
Dette viser at forsoningen har større dimensjoner over seg enn bare et forsøk på å redde stumpene fra Edens hage, etter at alt var blitt ødelagt i syndefallet. Og det avsluttes med "til Gud Faders ære,..." All fornedrelsen, lidelsen, og til slutt døden på korset, tjener altså "til Gud Faders ære"!

 
 
Hvis ikke syndefallet hadde skjedd, så ville vi kanskje, åndelig sett, vært i en sammenlignbar situasjon med de englene som ikke falt på opprørets dag, og muligens hatt noe av samme "status" som dem. Men i Bibelen så blir disse beskrevet som "tjenende ånder". Guds folk på jorden blir derimot omtalt som "Kristi Brud".
 
Videre står det at vi skal regjere med ham. Det står det ikke om englene.
 
Og det står at vi skal være med å dømme engler.
 
Alt dette antyder ganske kraftig at det Guds folk som kommer ut av Jesu forsoningsverk får en annen og en høyere posisjon enn de som ikke falt, englene. Paradoksalt nok! Det kan neppe være for noe som vi har gjort!!!
 
Men det antyder at det ut av alt det onde kommer noe godt som ikke kunne blitt til på noen annen måte. Det antyder at Jesu forsoningsverk vender alt det onde til det gode!
 
Allikevel kan dette bare realiseres hos dem som tar imot det, dvs de som tar imot forsoningen. For Gud tvinger seg ikke på noen.
 
Men om dem som tar i mot Jesus, står det skrevet: "Alle ting tjener den til gode som elsker Gud". Det må bety at også de onde ting tjener den til gode som elsker Gud.
 
Men hvis det onde skal tjene til det gode, så må dette godet være større enn det godet vi ville hatt uten det onde. Ja, dette godet må da være større enn det godet vi ville hatt uten syndefallet!
 

 
Når Gud bestemmer seg for å gjennomføre et prosjekt, så vil vinningen være større enn kostnaden. Samme hva noen av hans skapninger skulle finne på.
 
Gud har et prosjekt på gang som er større enn all lidelsen i verden, som er større enn Døden, ja som er større enn Helvete!

Del 2

 
 
   
  
Kan det tenkes en kjærlighetshandling som Gud aldri i evighet kom til å utføre?
 
 
Skapt for at Gud skulle dø
 
 
 
Innledning
   
Bibelen forteller oss klart at det er Gud som har skapt Jorden og Universet og alle ting. Men den sier lite og ingenting direkte om hvorfor han gjorde det, hva som var hans beveggrunner. Dette kan vi i høyden forsøke å tenke oss til eller gjøre oss antagelser om ut fra den forståelsen vi får av Gud gjennom Bibelen.
 
Det vi vet, er at Gud er Kjærlighet. Ikke bare at han har kjærlighet. Han er kjærlighet. Ja, han er Kjærligheten. Personifisert.
  
Den vanlige tanken er derfor at Gud skapte mennesket for å ha kjærlighetsrelasjon med oss. Så falt mennesket i synd og relasjonen ble brutt. Gud valgte da av kjærlighet å komme for å dø for oss og slik forsone oss med seg selv.
  
Vi tar altså utgangspunkt i kjærlighetens ønske om relasjon når vi forsøker å forklare Guds beveggrunner for skapelsen. Og det er en meget god og en meget plausibel forklaring! Ønsket om relasjon må vi kunne anta har vært en meget sterk drivkraft da Gud bestemte seg for å skape mennesket. Ja, kanskje (sannsynligvis) den sterkeste. Og vi skal komme tilbake til dette med relasjon.
 
 
 
Fra en annen synsvinkel
 
Men la oss først forsøke å se det hele fra en helt annen vinkel:
 
For kan det i det hele tatt tenkes at Gud den Allmektige skulle sitte hele evigheten og bare tvinne tommeltotter, uten noen gang å bruke sin kreativitet, gjøre sine mektige gjerninger, og demonstrere sin veldige makt og ære?
 
Kan det virkelig tenkes at Gud skulle sitte i all evighet uten noen gang å demonstrere og vise for noen hvem han er og hvilke gjerninger han gjør?
 
 
Og la oss så spisse spørsmålsstillingen litt. Men før vi gjør det, så la oss bare minne oss selv om at Guds motiver for skapelsen avgjort er så mange og så langt over noe menneskes fatteevne ("som himmelen er høyere enn jorden er Guds tanker høyere enn menneskenes"), at ingen noen gang kommer til å forstå mer enn bruddstykker av dem.
 
Men likevel, når det nå er slik at vi mennesker grunner og søker etter meningen med livet, og mange også blir dypt anfektet av alt det onde i verden, så er det vel naturlig at vi også spør hvorfor Gud i det hele tatt skapte oss? For til syvende og sist er det vel i Guds motiver at svarene som vi søker kan finnes?
 
Så derfor; i tillitt til Guds nåde; la oss spisse spørsmålsstillingen...., innsnevre den, konkretisere den: Om det nå er slik at Gud er kjærlighet, ja Kjærligheten personifisert, kan det da tenkes en kjærlighetshandling som Gud aldri i evighet kom til å utføre?
 
Jesus sa en gang at ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner (Joh 15:13).
  
Den ultimate måten å utrykke kjærlighet på, er altså å gi seg selv for en annen, og i siste instans å gi seg selv til å dø for å redde den man elsker.
 
Gud er den ultimate Kjærlighet. Kan det tenkes at han aldri i evighet selv skulle utføre den kjærlighetshandling som han selv beskriver som den største?
 
"Må" ikke han til syvende og sist også la seg komme til uttrykk på denne måten; å dø for den han elsker?
  
  
 
Skapt for at Gud skulle dø
  
Hvis denne tanken om at Gud skapte oss for å utføre alle handlinger som kan komme som en frukt av kjærligheten er riktig, bringer det i så fall mer lys over hvorfor han skapte verden slik den er. På hvorfor han skapte menneskene og hvorfor han gav oss vår frie vilje. Hvorfor Gud måtte la syndefallet skje, og hvorfor Gud måtte la ondskapen og lidelsen komme inn i verden.
  
For at Gud skulle utøve Kjærligheten i alle dens aspekter, også på den ultimate måte; å dø for å redde de han elsker. Vi merker oss igjen at Jesu forsoningsdød var bestemt før verden ble skapt (1. Pet. 1:20).

Det ville ikke nytte å dø for englene. De hadde skuet Guds storhet og herlighet ansikt til ansikt. Så da en del av dem gjorde opprør og forsøkte å kuppe allmakten, så hadde de også allerede forherdet sine hjerter så de ikke lenger kunne omvende seg (Hebr 6:4-6).

Derfor skapte Gud den tredimensjonale verden. For at menneskets åpenbaring av Gud og hans hellighet og herlighet skulle bli så vag at de, når de fikk litt mer åpenbaring, fortsatt kunne omvende seg.



De to motivene: Et paradoks

Men utelukker ikke dette at Gud døde for oss av ubetinget kjærlighet? For hans egentlige motiv var jo da å realisere seg selv?

For det første: Gud må begrunne alle sine handlinger og motiver i seg selv. Det finnes jo ikke noe motiv, prinsipp eller noe annet, som er høyere enn ham selv, og som han kan begrunne dem i.

For det andre: Det ene utelukker ikke det andre. Selv om Gud skapte oss for å realisere forsoningsverket, så utelukker ikke det at han døde for oss pga genuin kjærlighet. Gud er jo genuin kjærlighet. Og det var derfor han måtte realisere forsoningsverket. De to henger uløselig sammen.

  
  
  
Skapt for at Guds gjerninger skulle åpenbares
  
Hva innebærer i så fall dette, at Gud også skapte oss for å realisere seg selv?
  
Det første vi bør merke oss er at vi er til for Guds skyld, ikke han for vår. Vi kan nok ofte oppfatte det nesten motsatt, at det er vi som er sentrum i universet, og at Gud nærmest er til for å tilfredsstille våre behov. Men slik er det ikke. ”For min skyld gjør jeg det” sier han gjentatte ganger. Hvis du trodde livet ditt dreier seg om at du skal få realisere deg selv, så glem det. Du ble skapt for at han skulle realisere seg selv.

Jesus sier det på en måte selv i møtet med den blindfødte. Disiplene kom da til Jesus og spurte om det var han selv eller hans foreldre som hadde syndet, siden han var født blind. Men Jesus svarte: Verken han eller hans foreldre har syndet. Det skjedde for at Guds gjerninger skulle åpenbares på ham (Joh. 9:3).


Vi finner det samme i historien om Lasarus: "Søstrene sendte bud til Jesus og sa: "Herre, han som du er så glad i, er syk". Da Jesus fikk høre det, sa han: "Denne sykdommen betyr ikke døden. Den er til Guds ære: Den skal vise Guds Sønns herlighet"." (Joh. 11:3-4)

Her avslører Jesus i virkligheten selve grunnen til at vi ble skapt; hva som er hensikten med våre liv: At Guds gjerninger skal åpenbares på oss!

  
Det vil si, at kjærligheten blir åpenbart i oss, gjennom oss, og på oss. Og det vil jo i praksis si at Han selv, - som er Kjærligheten, - blir åpenbart i oss, gjennom oss, og på oss.  
   
Og, siden forsoningen representerer kjærligheten uttrykt i sin ytterste konsekvens betyr det at hensikten med våre liv er at forsoningen blir åpenbart i oss, gjennom oss, og på oss.
  
Så er det da også Jesu forsoningsverk som er  kilden til alt som Gud gjør i våre liv, enten det er tilgivelse for synd, hans arbeid med vår karakter, eller det er at vi tar i mot overnaturlig helbredelse.
  
Derfor er alt som vi lar Gud utføre i våre liv en gudstjeneste og en oppfyllelse av Guds hensikt med våre liv.

Som Jesus sier i sin yppersteprestelige bønn i Joh. 17: Jeg har forherliget deg på jorden da jeg fullførte den gjerning du gav meg å gjøre (v.4). Og: jeg er forherliget gjennom dem (de troende) (v.10).

  
Og som vi også så det i Fil.2:5-11: Det var fordi Jesus var villig til å gå hele veien, og utøve kjærligheten i dens ytterste konsekvens at det står "Derfor har Gud høyt opphøyet ham og gitt ham navnet over alle navn".
  
    
Derfor tror jeg at det er en sannhet i overskriftens påstand om at vi ble skapt for at Gud skulle dø. Ikke hele sannheten, men et perspektiv av den. Fordi det er i forsoningen at Kjærligheten, dvs Gud selv, og de gjerninger som Gud gjør, får komme maksimalt til uttrykk.
  
Derfor er det at det folk som kommer ut av forsoningen i Bibelen synes å få en høyere rang enn til og med englene. Fordi det er i det folk som kommer ut av forsoningen at Gud blir manifestert og forherliget på den absolutt maksimale måte.
 
Og igjen, ikke for noe som vi har gjort, men kun for det som han har gjort. Ja nettopp derfor!
  
 
  
Hvetekornets prinsipp
 
Ifølge Jesus selv, så var forsoningen også den eneste måten han kunne skape frukt: "Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn. Men hvis det dør, bærer det rik frukt"(Joh 12:20).
 
Dette skal vi komme tilbake til, men Jesus viser til hvetekornet for å illustrere det åndelige prinsipp at man må dø bort fra seg selv for å bære frukt. Dette understrekes i 1. Kor. 13 der vi kan lese at det bare er de gjerninger som er gjort i kjærlighet som har evig verdi. Dvs de gjerninger som er gjort helt og holdent for andres beste, og der egosentriske motiver er fullstendig ute av bilde. I ytterste konsekvens, den totale selvdød, som Jesu forsoningsdød jo representerer.
   
Og begge disse må  vi vel kunne anta at ligger i selve hans vesen, både det å ville utføre den ultimate kjærlighetshandling og det å ville produsere den ultimate frukt.
  
 
  
Skapt med fri vilje
  
Vi ble skapt med en hensikt: At Gud skulle utøve sin kjærlighet til fulle. Gud skapte oss for å dø for oss! Den levende og evige Gud skapte oss mennesker med den hensikt å gi sitt liv for oss!
  
Og allikevel så tillater han oss å avvise og forkaste ham og den forsoningsdød som han led!
  
Mennesket kan forkaste Gud! Mennesket kan forkaste det dyreste kjærlighetsoffer som noen gang kommer til å bli utført! Det dyreste kjærlighetsoffer i hele evigheten! Mennesket kan forkaste den dyreste hensikt overhode som noen kan bli skapt til!
  
Kjærlighetens forutsetning er jo nettopp den frie vilje. Men da har det mennesket også valgt å leve evigheten uten Gud. Han har valgt å leve evigheten uten kjærlighet.
  
  
Tar vi derimot imot forsoningen, - så har vi også kommet inn i den hensikten som Gud har for våre liv, med selve grunnen til at vi ble skapt: Gud skapte oss for å elske oss. Ja, for å elske oss så høyt, at da det ble nødvendig, å gi sitt liv for oss på korset.
  
   
   
Noen konsekvenser
   
Derfor spiller det ingen rolle hva synd vi har gjort, enten det er drap, overgrep, tyveri, løgn, egoistisk begjær, baksnakking eller onde tanker. Det er når vi ikke tar i mot forsoningen at vi bommer på målet, bommer på hensikten med våre liv. Det var jo i ytterste konsekvens på grunn av forsoningen vi ble skapt. ”Synden er at de ikke tror på meg”, sa Jesus (Joh 16:9).
  
Gud skapte oss for å utøve sin kjærlighet mot oss i alle dens aspekter. Derfor er også kjærligheten hensikten med våre liv. Derfor blir enhver gjerning som ikke har sin motivasjon i kjærlighet uten verdi (1. Kor. 13).
  
Lever vi ikke under forsoningen, befinner vi oss utenfor den hensikt Gud skapte oss til. Da lever vi uten mål og mening. Vi blir som sauer uten hyrde (Jes 53:6).
  
Det mennesket som ikke tjener den hensikt som Gud skapte ham til, han har mistet sin verdi. Han blir kastet i Hinnomdalen, og blir brent der. (Hinnomdalen var søppelfyllingen utenfor Jerusalem. Jesus brukte stedet som en lignelse på helvete) (Alle følgende skriftsteder er fra Matteus: 7:13, 7:19, 8:12, 13:36ff, 13:47ff, 18:8ff, 22:11ff, 24:50f, 25:30, 25:41ff).
  
   
   
Relasjonsmotivet
   
Vi ble altså skapt for at Gud skulle dø for oss. Men som vi så innledningsvis skapte han oss også for å elske oss og ha en kjærlighetsrelasjon med oss. Ja, for å skape den fullendte kjærlighetsrelasjon med oss.
  
Men forutsetningen for den fullendte kjærlighetsrelasjon, er nettopp den ultimate kjærlighetshandling, det at Gud døde for oss. For på samme måte som tro uten gjerninger er en død tro (Jak 2:26), så er også kjærlighet uten gjerninger en død kjærlighet. Og i Guds ultimate og fullkomne virklighet, må dette forståes i sin ytterste konsekvens.
  
Dessuten må det en fullkommen overgivelse til hverandre for å skape den fullendte kjærlighetsrelasjon. Gud måtte ikke bare gi sitt liv for oss. Han måtte også overgi seg uforbeholdent til oss. Hvis han ikke også hadde overgitt seg uforbeholdent til oss, så ville forutsetningen for den fullendte kjærlighetsrelasjon ikke vært tilstede.
   
Gud måtte gi seg uforbeholdent til oss, - selv om han visste at vi ville benytte overgivelsen til å drepe ham. Ja, det at han visste at en slik overgivelse ville bety at vi kom til å drepe ham, var en forutsetning. Bare da kunne overgivelsen være maksimalt uforbeholdent,  - av kjærlighet, og blottet for egennyttige motiver.
   
Hvis ikke han hadde gitt seg uforbeholdent til oss først, så ville heller ikke vi vært i stand til å gi oss selv tilbake til ham. Heller ikke ville vi da vært i stand til å gi oss til hverandre. Det er jo han som har skapt oss. Det skapte kan aldri bli bedre enn sin Skaper (Luk 6:40).
   
    
    
Av samme slag som Gud
   
Og her nærmer vi oss kanskje et annet motiv. Vi at Jesus snakket om hvetekornet. Og det han faktisk sier er langt mer radikalt enn det vi vanligvis tenker over. For det er jo ikke bare at hvetekornet må dø for å bære frukt. Realiteten er at hvetekornet må dø selv for at det fra dets død skal vokse opp nye planter som kan bære nye hvetekorn som er av samme slag.
   
Det Jesus fortalte disiplene var faktisk at det bare var ved selv å dø at Gud kunne skape flere av sitt ”slag”!
 
Kanskje har det sin bakgrunn nettopp i dette at det skapte aldri kan bli bedre enn sin Skaper. Vi kunne aldri gjøre noe som vår Skaper ikke har gjort før oss. Vi kunne ikke handle i kjærlighet om ikke vår Skaper hadde handlet i kjærlighet før oss.
   
Det var altså ikke bare for å selv utøve kjærligheten i alle dens aspekter at Gud besluttet å gjennomføre skapelsen, men like mye for å bære den ultimate frukt; å skape flere av sitt ”slag”.
    
  
  
Adam og Moses.
 
I Edens hage var nok alt godt og fullkomment, men kjærligheten var likevel ikke fullbrakt. Gud og mennesket hadde ennå ikke gitt seg til hverandre. Det kunne først skje ved Guds komme som menneske til jorden.
    
Så ser vi riktignok at forsoningen er tidløs og at den derfor har tilbakevirkende kraft. For likesom Paulus, så erklærte Moses seg villig til å gå til helvete om bare Gud ville ha nåde med hans folk Israel (2. Mos 32:32 og Rom 9:3). Allerede han var altså villig til å gi sitt liv for dem han elsket. Slik viser Moses at han levde under den forsoningen som først skjedde mer enn tusen år senere.
   
Adam, derimot, før syndefallet, hadde ikke en slik kjærlighet. Ja, han ville ikke kunne ha en slik kjærlighet. Han hadde ikke gjort noen synd, og var ennå ikke kommet inn under forsoningen.
   
Hvis han hadde hatt den kjærligheten, så ville han aldri ha syndet mot, trosset og gjort opprør mot Gud. Han hadde avvist fristelsen. Både på grunn av sin kjærlighet til Gud, men også av hensyn og kjærlighet til sin kone. Å beskytte henne ville vært viktigere for ham enn å få realisere den muligheten som nå lå foran ham.
  
De samme prinsippene gjelder forøvrig Lucifer og de englene som fulgte ham i hans kuppforsøk.
 
 
syndet selvfølgelig Moses (og Paulus) også, til tross for den kjærligheten som bodde i ham. Men Moses levde etter syndefallet. Synden hang fortsatt ved den jordiske delen av hans personlighet, selv om Guds kjærlighet bodde i den evige. Adam slet ikke med det problemet. Ingen del av hans personlighet var ennå kommet inn under synden. Syndefallet er derfor et uttrykk for Adams ufullkomne kjærlighet til Gud.
  
Muligens kan vi sammenligne den med et lite barns kjærlighet til sine foreldre. Den er umoden, ureflektert og uvitende om noen annen tilstand enn å være i foreldrenes trygge kjærlighet. Ved første fristelse valgte han å stole mer på sine egne vurderinger enn på at det bud som Gud hadde gitt var for hans eget beste.
 
Moses sin kjærlighet derimot, var både moden og reflektert. Han hadde foretatt endel valg her i livet. Gjennom gode og onde dager og talløse små og store valg og prøvelser hadde han vokst i tillit, kjærlighet, lydighet og overgivelse til Gud. Nå var han også villig til å ofre alt, ja seg selv, for dem han elsket.
  
Og mens Moses, likesom Jesus, uten videre var villig til å oppgi alt han hadde av egen makt og prestisje (4.Mos 12), lot Adam seg umiddelbart friste da han fikk "tilbudet" om "å bli Gud lik"(1.Mos. 3). Han feilet dermed å leve etter kjærlighetens (hvetekornets) prinsipp om å oppgi seg selv, til og for andres beste. Slik mistet han samfunnet med Gud. Og også mellom Adam og hans kone var det nå kommet et skille.
  
Det er altså en helt annen kvalitet på den kjærligheten som springer ut av forsoningen enn det var på den som ikke sprang ut fra forsoningen.
  
 
 
Adam og Jesus
  
Likesom Gud ga den første Adam en kvinne som skulle være hans like, har Gud også skapt en brud til den andre Adam, sin Sønn, Jesus. (Men Sønnen måtte selv vinne hennes hjerte.)
    
Likesom Gud lot det komme en dyp søvn over Adam, og av Adams eget kjød formet en kvinne som var av samme slag som Adam selv, lot Gud det også komme en dyp søvn (døden på korset) over Jesus. Av hans ånd og vesen formes det nå en brud som er av samme slag som Jesus selv.
   
Adam var nok skapt som et bilde av Gud; han var evighetskapning med fri vilje fra begynnelsen av. Men det er først det folk som kommer ut av forsoningen som er av samme "slag" som Gud. Det er først i det folk som kommer ut av forsoningen, at Jesus har funnet en brud som er hans "like".
 
For mens det om Adam står at Gud blåste livspust inn i hans nese, så står det altså om det folk som kommer ut av forsoningen at de er født av Gud. Derfor står det også: "Det første menneske, Adam, ble en levende sjel. Den siste Adam ble en ånd som gir liv. Det åndelige var altså ikke det første, men det sjelelige. Deretter kom det åndelige. Det første menneske var fra jorden og dannet av jord, det annet menneske er fra himmelen. ...... For likesom vi har båret den jordiskes bilde, skal vi også bære den himmelskes bilde" (1 Kor 15:45-49). Dvs, likesom vi var av samme slag som Adam, skal vi også være av samme slag som Jesus.
  
  
  
Overgivelsen gå begge veier
  
Og på samme måte som han måtte oppgi seg selv og gi seg over til oss, så må også vi dø bort fra oss selv ved å overgi oss uforbeholdent tilbake til ham. Overgivelsen gå begge veier.
  
For det er bare når vi gir oss selv tilbake til Jesus at han kan gi oss del i sin fullkomne natur og vesen. Jesus snakket om at vi må bli født på ny hvis vi skal komme inn i hans rike. Han snakket da om vår evige skapning, vår ånd. Vår ånd må bli født på ny av Gud hvis vi skal kunne bli av samme kjærlighetens natur; av samme ”slag”, som Gud.
  
”Alle dem som tok i mot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn – de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke ved menneskers vilje eller ved manns vilje, men av Gud” (Joh 1:12-13).
  
Denne fødselen av vesener som var av samme ”slag” som Gud selv, kunne bare skje etter, dvs som en frukt av,  at hvetekornet, Jesus, hadde dødd.
  
Og det er bare ved å være av samme ”slag” og natur som Gud selv at vi kan ha, og oppleve, samhørighet og intimitet med Gud.
 
  
  
Ringen sluttes
 
Paulus bøyde seg under dette. Han erkjente at selve hensikten med livet var Kjærligheten. Derfor ble hans mål i livet å oppfylle denne hensikten, å gi alt, ja gi seg selv, tilbake til Kristus.
   
Han sammenlignet seg med gamletestamentets forordninger når det gjaldt slaver: Hvis en slave var blitt glad i sin Herre og ville gi seg til sin Herre for resten av livet, så skulle slaveeieren ta en syl, stikke den gjennom øret hans og inn i dørkarmen.
   
Slik så Paulus seg selv i forhold til Gud. Det var ikke lenger han selv som bestemte hva han skulle bruke seg selv og sine ressurser til, men Gud.
   
”Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever, det lever jeg i troen på Ham som elsket meg og gav sitt liv for meg”(Gal 2:20).
  
Til slutt fikk han lov til å gi tilbake til Gud det ultimate kjærlighetsoffer. Han gav sitt liv for sin Herre Jesu skyld. Han led martyriet.
  
Det må vel sies å være en god start på et samliv som skal vare hele evigheten!
  
  
  
Det er fullbrakt
  
Ved Jesu død på korset ble ikke bare mennesket forsonet med Gud. Det var Guds evige kjærlighet som der ble fullbrakt.
  
Gud hadde ikledd seg et menneskes legeme. Han hadde, under samme vilkår som vi, levd midt i denne verdens ocean av begjær, selvopptatthet og ondskap. Men han hadde aldri latt seg friste eller på annen måte kompromisset med det. Til sist hadde han overgitt seg til døden. Slik hadde han tatt straffen for alle menneskers opprør og synd. Han som fullt ut var både menneske og Gud, var blitt veien til forsoning og for den fullendte kjærlighetsrelasjon mellom mennesker og Gud.
  
Guds evige kjærlighet var fullbyrdet! Han hadde levd, og gitt sitt liv, for dem han elsker.
  
Guds evige kjærlighet var fullbrakt. Forsoningen var utført. Og med det selve skapningens hensikt.
  
Guds kjærlighet var nå en prøvet kjærlighet. Han var "prøvet i alt, men uten synd"(Hebr 4:15). "Han lærte lydighet ved det han led" (Hebr 5:8).
 
Han hadde overgitt seg uforbeholdent til oss, men bare fått hat og død tilbake. Likevel fortsatte han å elske oss. På korset ba han for oss: "Far, tilgi dem!"
  
Kjærligheten holdt! Guds kjærlighet var blitt prøvet like til døden, og den hadde holdt! Han hadde bevist en gang for alle at kjærligheten er sann og at den er til å stole på, like til døden. Han beviste, ved sitt liv og ved sin død, at alle beskrivelsene av kjærligheten han hadde gitt menneskene gjennom Skriftene var troverdige. Kjærligheten er tålmodig, den utholder alt og den tåler alt, den blir ikke oppbrakt, og den gjemmer ikke på det onde. Kjærligheten faller aldri bort.
  
  
    
Gud ikke fullkommen?
  
Det må bemerkes at alt dette ikke på noen måte antyder at Guds kjærlighet før forsoningen ikke var fullkommen. For det første var forsoningsverket bare manifestasjonen av en personlighet som har vært der hele tiden. For det andre er Gud ikke bundet av tid. Han er evig, altså tidløs; og i evighetens verden finnes intet "før" og "etter" forsoningen. Forsoningen er et evig, nærværende "". Hendelsenes rekkefølge blir irrelevant.
 
Men sett ut fra et tidslinje-perspektiv, så "måtte" forsoningen ”før” eller ”siden” gjennomføres. Kjærligheten måtte manifesteres, realiseres, fullendes, bli gjort fullbrakt.
 
Og så ble vi skapt, - og kalt - , til å være en del av det.
  
Snakk om å være skapt med en hensikt! Kan noen større hensikt tenkes?
  
  
  
Konklusjon
   
Så øyner vi altså tre motiver som muligvis kan utgjøre noe av bakgrunnen for at Gud skapte verden og menneskene slik som han gjorde, og hvorfor han lot syndefallet skje og ondskapen komme inn i verden. Tre grunner for at det muligvis er hold i tesen som jeg noe anstøtelig formulerte "Skapt for at Gud skulle dø".
   
For det første dette at Guds kjærlighet ble fullbrakt. Guds skapte en situasjon der hans kjærlighet ville bli prøvet i alt, ja like til døden. Det finnes ikke lenger noen kjærlighetshandling som han ikke selv har utført.
  
For det andre at det bare var gjennom selv å dø at han kunne skape andre av samme "slag", jmf Jesu lignelse om hvetekornet. Ikke at vi noen gang kan bli jevnbyrdige med Gud, men at vi ved forsoningen blir født på ny og får del i samme natur som han og kan elske med samme (hans) kjærlighet.
  
For det tredje at det først er ved at han gav opp seg selv til og for oss, og siden at vi ved å ta imot hans forsoning overgir oss selv til ham, oppgir oss selv og gjør ham (som er Kjærlighet) til Herre i våre liv, at den fullendte kjærlighetsrelasjon kan oppstå. Gud har ved sin kjærlighet født oss som tror til å bli av samme "slag" som Gud, og dermed til å være likeverdig med Gud i relasjonen. Vi er nå Kristi brud. Og en dag skal vi feire bryllup i Himmelen.   


Når vi realiserer oss selv, så handler det om vår egen nytelse, vår egen tilfredstillelse og om å gjøre oss selv betydningsfulle. Det handler om at vi skal få mest mulig ut av livet. Vår selvrealisering er selvopptatt.

Når Kjærligheten realiserer seg selv så handler det om å gi seg selv for andre, også for sine fiender, uten å kreve eller forvente noe tilbake. Videre handler det om å gjøre andre betydningsfulle og om å løfte andre opp så de kan føle seg elsket og verdifulle. Slik også Gud har gjort menneskene verdifulle og betydningsfulle ved den veldige hensikt han skapte oss til.

fredag 11. september 2009

Opprinnelig blogg


Skapt for at Gud skulle dø


Denne teksten tok langsomt form fra begynnelsen av mai 2009 og utover sommeren. Første utkast ble lagt ut på blogg 30. aug. 2009, så flyttet til denne adressen 11. sept. 2009 (dato tilfeldig). Siden er teksten videreutviklet og forlenget videre.